Når er det vanlige folks tur?

Hvert år betaler norske husholdninger inn 400 millioner kroner til Enova, men får stadig mindre igjen. I siste avtale mellom Klima- og miljødepartementet og Enova er målet om energieffektivisering tatt ut. Populære støtteordninger kuttes i, byråkratiet øker og utbetalingene minsker. Da kan Enova melde til politikerne at midlene til husholdningene ikke blir brukt opp, som på papiret virker som en utmerket begrunnelse for å ytterligere redusere bevilgningene og innsatsen overfor forbrukerne. Hvorfor gi penger til ordninger det ikke er etterspørsel etter? Men spørsmålet politikerne må stille seg er hvorfor Enova ikke klarer å sørge for at midlene faktisk blir brukt opp, slik at vanlige folk får motivasjon til å bidra i det grønne skiftet.

Det er sikkert mer prestisje å administrere store teknologi- og industriprosjekter i milliardklassen, med formål å knekke noen vanskelige nøtter enn å bidra til etterisolering, utskiftning av gamle vinduer og installasjon av varmepumper og solceller.

Men energisparetiltak, varmepumper og solceller i boliger og borettslag er helt avgjørende hvis vi fremover skal sikre balanse mellom kraftforbruket og -produksjonen i Norge. Vi elektrifiserer nå transportsektoren. Og vi går inn i et tiår hvor det kan realiseres en mengde kraftkrevende industriprosjekter, som er sårt tiltrengt når vi skal tilpasse oss at oljen og gassen blir mindre viktig i norsk økonomi. Da må det være nok kraft tilgjengelig. 

De neste ti årene kan energisparetiltak i bygg, varmepumper og solceller frigjøre nær 20 TWh energi, om lag det dobbelte av Oslos årlige kraftforbruk. Og i motsetning til utbygging av vindkraft utløser det ikke heftige protestaksjoner.

Vi kan etter flere års erfaring slå fast at Enova ikke vil, eller ikke får til, å ta ut det potensialet som ligger i mer effektiv energibruk i boliger og borettslag.

Det som er ubestridelig, er at når Enova ikke klarer å bruke opp midlene som er myntet på husholdningene, er de ikke i nærheten av å gjøre jobben så godt som den kan gjøres. Enova har vært en propp i systemet over så mange år, at det hjelper ikke med høflige politiske anmodninger – det kreves politisk handling.

Etter vårt syn finnes det to hovedalternativer.

1. Politikerne, som tross alt eier og finansierer Enova, må gripe inn. Da snakker vi ikke kun om å justere oppdragsbrevet eller oppmuntre til innsats. Beskjeden fra politisk ledelse må være krystallklar: Hvis ikke styret kan sikre at Enova virker for forbrukerne, så må eierne, altså ansvarlig statsråd i Klima- og miljødepartementet, få på plass et nytt styre som kan.
2. Politikerne tar rett og slett de 400 millionene forbrukerne betaler inn til Enova, og finner andre veier til å stimulere og motivere forbrukerne. Det finnes en rekke virkemidler å velge mellom som vil være langt mindre byråkratiske enn dagens Enova. I Sverige har man skattefradrag for grønne tiltak, og fradragene gis direkte på fakturaen. Momsen kan reduseres på f.eks. solceller, varmepumper og nye vinduer som installeres i gamle bygg. Husbanken kan gi tilskudd i kombinasjon med gunstige lån. Kommunene kan gis en rolle. Hvite sertifikater har gitt store energikutt i andre europeiske land. Dette er på ingen måte en uttømmende liste, alternativene er mange.

Aller viktigst er likevel at noe skjer. Norske myndigheter har i årevis hatt ambisjoner om økt satsing på energieffektivisering, varmepumper og solceller i boliger og borettslag, men det som politikerne peker på som det viktigste verktøyet har vist seg helt ute av stand til å gjøre jobben. Derfor er vi milevis unna å nå målene som har blitt satt.

Vanlige folk må få noe igjen for den innsatsen de legger ned i tiltak som bidrar til redusert kraftforbruk og økt lokal kraftproduksjon. Hvis det bare skal være store prestisjeprosjekter som får penger, kommer vi til å svekke den folkelige oppslutningen om tiltak som er nødvendige i arbeidet for å kutte klimautslipp og sikre nok kraft til forbrukere og industri.

Til syvende og sist er det ikke spesielt vanskelig. Pengene er der, men de blir ikke brukt etter hensikten, enda behovet er stort. Nå må ansvarlige politikere vise handlekraft, og sørge for at pengene kommer frem dit de skal.

Med vennlig hilsen

Truls Gulowsen, leder, Naturvernforbundet

Jon Evang, fagansvarlig energi, Zero

Frode Pleym, leder, Greenpeace Norge

Karoline Andaur, generalsekretær WWF Verdens naturfond

Morten Andreas Meyer, generalsekretær, Huseierne

Bård Folke Fredriksen, adm. dir, Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL)

Tore Strandskog, dir. næringspolitikk, Nelfo, en landsforening i NHO

Frank Jaegtnes, adm.dir. Elektroforeningen

Rolf Iver Mytting Hagemoen, daglig leder, Norsk Varmepumpeforening

Jøns Sjøgren, adm.dir., Byggevareindustriens Forening

Marianne W. Røiseland, adm.dir., Rørentreprenørene Norge

Hilde Widerøe Wibe, daglig leder, Norske Trevarer

Jarle Sørås, styreleder, Norsk solenergiforening